walkin' on walls

For ca to år siden begynte livet mitt å forandre seg. Livet er jo alltid i forandring, men du legger ikke særlig merke til det. Disse forandringene la jeg og andre rundt meg merke til.

Jeg begynte å slite med ryggen i begynnelsen av 10. klasse. Det gjorde vondt når jeg stod, satt, lå osv. Uansett hva jeg gjorde, så hadde jeg vondt i ryggen. Jeg gikk til leger, kiropraktor og fysioterapeut, men ingen fant ut hva som var gale. Jeg fikk beskjed om at jeg måtte være forsiktig med å skyte på treninger og i kamper .. Dette var jeg jo dårlig til å holde, men jeg gjorde mitt beste. Jeg er en av de som blir veldig engasjerte når det gjelder sport. Konkurranseinstinktet mitt er utrolig sterkt og jeg hater VIRKELIG å tape! Derfor ga jeg alt når det kom til kamper. Selvom jeg egentlig bare stod i forsvar og ble byttet ut når det var angrep, så lot jeg aldri en mulighet for å kontre gå fra meg. Jeg sprang som en galen, fikk pasninger og satte som regel ballen mellom stengene helt til jeg ikke kunne annet enn å ligge. Det var begynnelsen på min sykdomsperiode.

Når det nermet seg jul, ble fraværet mitt større, og ryggen ble verre. Ikke nok med det, jeg var hele tiden trøtt også. Det ble tatt røngten av meg, blodprøver og masse andre tester. Ingen ga svar .. Etter en stund, så kom jeg til en lege som nevnte at det kanskje var ME, altså kronisk utmattelsesyndrom. Jeg hadde mange av symptomene, men jeg hadde ikke hatt det lenge nok til å få diagnosen ME. Alt jeg gjorde i 3 måneder var å sove, drikke, se serier på PCen, og så sove igjen. Fra 26.-28. april, var jeg i Oslo på LP-kurs (Lightning Prosess), Dette ble jeg frisk av, og den historien kan du lese ved å trykke her.

Jeg begynte rett på skolen igjen, og begynte å trene meg opp. Sommeren kom og det ble Spaniatur med Rival! Der fikk jeg spille nok til at jeg dro på meg en ny skade. Jeg fikk beinhinnebetennelse! Dette var jeg plaget av resten av sommeren, høsten når jeg begynte på Haugesund Toppidrettsgymnas, og helt fram til jeg ble lagt inn på sykehuset i februar i år. Det ble bare mindre og mindre håndball på meg. Jeg kunne så vidt gå, og det meste gjorde vondt når det gjaldt trening. Derfor trente jeg utrolig mye styrke.

Så skjedde det som er grunnen til at jeg blogger igjen. Jeg ble lagt inn på sykehuset 12. februar 2011. Og nå, mer enn et halvt år senere, sliter jeg fortsatt med den samme sykdommen. Jeg er blitt mye bedre, jeg har begynt på skolen igjen og jeg skal begynne å trene basis mandager og fredager + gym onsdager og fysio torsdager. Dette begynner jeg med neste uke. Er spent på om jeg klarer så mye trening, og at jeg ikke kollapser helt. De siste månedene har jeg hatt to fysioterapeuttimer i uka på ca en halv time hver gang. Det blir en ganske stor overgang fra det til ca 6 1/2 time trening i uka i tillegg til aktiviteter på ettermiddagen, men jeg holder på å kjede meg i hjel her hjemma, så jeg må ut og få gjort ting.

Jeg går på veggene snart, jeg kjeder meg, har ingenting å gjøre. Dette er ikke jeg skapt for, jeg trenger noe å gjøre. Jeg har aldri gått så lenge uten å trene "skikkelig", og jeg kjenner at jeg savner det. Jeg vet at jeg ikke kommer til å være klar for håndballbanen på en god stund enda, men jeg har trenger å gjøre noe. Derfor har jeg nevnt for mamma å begynne på dans. Jeg er utrolig glad i musikk, og elsker å danse selvom jeg ikke eier rytme og jeg er egentlig ganske drit i det. Men det er jo derfor man går på kurs. Det jeg har lyst til å begynne på er Hiphop for ungdom/voksne nybegynnere. Det er en økt i uka på 45 minutter, og det tror jeg at jeg kanskje hadde klart å vært med på! Men jeg får se hva som skjer. Kjenner at værtfall må finne på NOE å gjøre i hverdagene, utenom å sitte foran PCen med serie eller film.

PS: Overskriften er bare direkte oversatt fra uttrykket går på veggene, altså walking on walls. Jeg vet at det er feil, men jeg likte den oversettelsen.

Dette ble ett langt innlegg med mye tekst og ingen bilder, men jeg trengte å få det ut og få delt litt mer med leserene mine.

Én kommentar

Gunnar

28.08.2011 kl.18:47

Hipp hurra Julie. Dette går bra. Du er viljesterk, Bare hold motet oppe. Dette er også en test for å se hvordan kommentar feltet virker. Klem

Skriv en ny kommentar

julie

julie

18, Karmøy

Denne bloggen er et sted hvor jeg skriver om hvordan jeg har det mens jeg har sykdommen NMO. Mitt mål er å nå ut til andre som har noe som ligner eller det samme og enten hjelpe dem, eller få hjelp! Det blir mye tekst og lite bilder.

Kategorier

Arkiv

hits