my dearest friend

Hunden min er det kjæreste jeg eier for tiden. Eller hun er jo ikke bare min, det er jo hele familien sin! Og jeg kan ikke akkurat si at jeg er verdens beste til å gå tur med henne, stelle henne osv, det er det min kjære mor som gjør. Men hun er forstatt min hund.

Hun har alltid betydd mye for meg, hun har alltid vært der for meg. LItt rart å si det om en hund, hun forstår jo ingenting eller kan ikke si noe tilbake, men det virker som om hun skjønner litt. Hvis jeg har slått meg eller no, og hyler så kommer hun til meg, hun kommer med sitt bedårene blikk og knør fjeset sitt inn i mitt. Hun er alltid glad, slutter nesten aldri å logre. Halen bare går og går!

Men mens jeg har vært syk, har hun betydd mer enn noen andre. Høres kanskje helt på tryne ut, men hun har vært den som har trøstet meg mest. For mine depressive stunder kommer når jeg ligger i sengen og skal sove. Det er først da jeg har tid til å tenke over hva som har skjedd meg og hva som kommer til å skje framover. Om dagen er jeg opptatt av alt annet så jeg tenker ikke så ofte på det. Selvfølgelig ligger det i bakhodet og lurer, men om kvelden når jeg ligger i senga, det er da alt kommer. Det er da alle inntrykkene, alle følelsene og alle tårene kommer. Og Sasha elsker å ligge i sengen min, så det skjer ikke så alt for sjeldent at jeg legger meg med henne i armene mine. Bare å være nær henne, gjør slik at jeg slutter å gråte.

En dag da jeg og Sasha sov foran peisen. Mamma som har tatt bildet.

Jeg pleier å ta en innsovningstablett siden jeg sliter med å få sovne. Når jeg først sovner, våkner jeg ikke, men jeg har problemer med å sovne. Natt til i går fikk jeg ikke tatt denne, litt pga jeg kom sent hjem og litt fordi jeg ikke bør ta det hver natt. Denne natten var jo litt ekstra spesiell siden jeg hadde bursdag, så jeg hadde ekstra mye tanker i hodet mitt. Etter at jeg hadde prøvd å få sove i sengen ett par timer, endte jeg opp med å ta med meg et teppe til å ligge på og pute og dyner ut på gangen. Der la jeg meg på et hardt flisgulv foran buret til Sasha med hånden rundt hennes labb. Da sovnet jeg rimelig fort.

Det er noe med henne som beroliger meg, men jeg vet ikke hva det er. Hun er værtfall helt spesiell, og kan aldri erstattes med noe eller noen.

Er det bare meg, eller er det flere som har det sånn ? :)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

julie

julie

18, Karmøy

Denne bloggen er et sted hvor jeg skriver om hvordan jeg har det mens jeg har sykdommen NMO. Mitt mål er å nå ut til andre som har noe som ligner eller det samme og enten hjelpe dem, eller få hjelp! Det blir mye tekst og lite bilder.

Kategorier

Arkiv

hits